Da Kristine som driver bloggen Grønare Kvardag utfordret meg til å lage en emballasjefri middag, tenkte jeg “jajamensann, det kan vel ikke være så trøblete”. Jeg gikk på med godt mot, og vi kan bare si det slik: Kreativiteten ble satt på prøve, og det samme ble tålmodigheten.

Dette innlegget ble først publisert som gjesteinnlegg på bloggen Grønare Kvardag. Denne versjonen er litt mer usensurert variant.

Det er lett å glemme det, når vi er innom butikken på vei hjem fra jobb og bare skal plukke opp det vi mangler til middagen. Det er lett å overse det, for vi har ikke fokuset vårt der, men jeg kan love deg at når du begynner å se etter, vil du bli både overrasket og sjokkert over hvor vanskelig det er å handle emballasjefritt på de største matvarekjedene i Norge.

Emballasjefri handel i 2015

Jeg vet at jeg er bortskjemt. Jeg bor midt på Grønland i Oslo, med byens største og beste grønnsaksbutikk i umiddelbar nærhet, i et lokale hvor en enorm Rema 1000 pleide å være. Rema forsvant, Grønland Frukt og Grønt flytta inn fra nabolokalet, og det er titalls meter med ferske råvarer året rundt. Inne får jeg både nøtter, urter og oster uten å måtte kjøpe med emballasje, og selv om det krever litt planlegging å ha med seg egne bokser eller poser er det fullt gjennomførbart. I Oslo begynner det nå å dukke opp flere butikker med fokus på emballasjefri handling, og gjerne også av økologiske og lokale råvarer. Holisten har åpnet på Mathallen, Økohjertet i Vika har noe utvalg og snart åpner også Mølleren Sylvia i Hegdehaugsveien på Majorstua. Helt top notch, men hva skjer om du tar turen til nærmeste Meny, Kiwi og Rema?

Handleregler

Som sagt, jeg gikk på med godt mot, utstyrt med både handlenett, noen ark beeswrap og et par mindre bomullsposer til løsvekt der det ikke er nok med en eller to som kan ligge løst i kurven. Jeg finner ofte inspirasjon av å gå og se på råvarer, og nå hadde jeg også skrudd på blikket som sorterte ut emballasje. Jeg inngikk en avtale med meg selv før jeg gikk inn i butikken, hvor jeg bestemte meg for fire grader av emballasje:

1. Ingen emballasje overhodet
2. Gjenbrukbar emballasje som jeg vet at jeg vil kunne bruke på nytt
3. I teorien gjenbrukbar emballasje, men med lav eller ingen sannsynlighet for gjennomføring
4. Emballasje som må kastes etter jeg har brukt det den inneholder

Jeg ville i hovedsak bruke råvarer i kategori 1, til nød 2, om jeg ikke så andre utveier. I tillegg har jeg jo fra før et kriterie om kvalitetsråvarer, og det viser seg at disse ikke alltid er i overrensstemmelse.

Hva blir det til middag?

Jeg startet på Meny. I fruktdisken er emballasjefritt ganske så uproblematisk, men det var nå ikke frukt jeg skulle ha til middag, heller. Et raskt blikk på salatutvalget gjorde salat uaktuelt, med mindre jeg var interessert i en avocado- og tomatsalat. Det kunne jeg jo godt ha vært, men det må jo passe sammen med resten, og det viste seg at resten i all hovedsak består av rotgrønnsaker og løk. Jeg fant både vanlig potet, bakepotet og søtpotet i løsvekt, samt løk og purreløk, det fantes fennikel og ingefær (men det fikk jeg ikke til å passe i menyen), og blomkål (men all brokkoli var i plast). Utvalget av råvarer er nok også ganske sesongbasert, for jeg fant både neper, rødbeter og masse sopp i løsvekt på Meny, og det kan jeg ikke huske å ha sett i løsvekt året rundt. Jeg plukket med meg et par bakepoteter, en søtpotet, en løk, en bunt rødbeter, et blomkålhode, og pakket et lite bomullsnett fullt av kantarell, for de klarer jeg ikke la være å handle når jeg først ser dem.

So far, so good. Men så begynte det. For hva skal middagen egentlig smake? Ikke ingefær, det passer ikke så godt til rotgrønnsaker. Hvitløk og chilli lå godt pakket inn i både plastikk og papp. Urtepottene har et fint lag med plastikk rundt seg de også. En sitron! Ja, en sitron kan jeg saktens bruke, tenkte jeg. Og så da?

Jeg vil ha hvitløk!

Tomatsaus, kanskje. Det kan jo funke, om enn uten hvitløk og chilli og friske urter, jeg har jo sitron og løk. De fine, røde tomatene lå godt pakket inn i både papp og plast, og de eneste som lå utenfor, var vassne, lyse og ikke veldig innbydende. Og som vi alle vet, tomatsaus av kjipe tomater blir en kjip tomatsaus. På Meny selger de passatatomater fra Mutti på glassflaske, og jeg er heldigvis flink til å gjenbruke glassflasker (blant annet til hjemmelaget mandelmelk og saft), så jeg la en i kurven, og tenkte på kategori 2. Kategori 3 og 4 er jo fortsatt uaktuelt, og heldigvis finnes gode olivenoljer også på glassflasker som helt fint kan gjenbrukes.

Men tilbake til smaken, da. Salt? Pepper? Nja. På små glass eller poser, som jeg måtte erkjenne for meg selv at jeg aldri kommer til å gjenbruke. Så der sto jeg, og kikket, kikket og kikket, tenkte så det knaket, før jeg så én enslig liten glasskrukke med havsalt – som til alt overmål var iblandet økologiske urter! Jubel! Glasskrukker bruker jeg jo til alt, og denne er faktisk perfekt til Not Parmesan. Nok en kategori 2 der altså, om du er interessert i å ha smak i maten. Den var i det minste Debio-merket.

Ørlite knekk i motivasjonen

Vel gjennom grønnsaksavdelingen på Meny tok det dog slutt. Og hva proteiner angår, som det finnes  overflod av i det plantebaserte matriket, er helt umulig uten å få med seg emballasje som må kastes på kjøpet. Metallbokser kan riktignok gjenvinnes, men ikke gjenbrukes. Pappbokser må kastes eller brennes, for ikke å snakke om hvor unødvendig det er å ha tørre varer på boks. Korn, ris, melkeprodukter, smør og ost var det bare å tusle forbi, den tiden enhver matbutikk hadde ferskvaredisk er forbi, så jeg slapp å spørre en ansatt om de kunne tenke seg å pakke inn en ostebit i mitt medbrakte beeswaxpapir. Vegansk middag spiser jeg jo uansett stadig vekk, men dette blir dessverre et proteinfattig alternativ.

Den eneste, lille redningen er løsvektnøtter fra Den Lille Nøttefabrikken. Utfordringen her er dog at når du betaler på vekt, må den medbrakte emballasjen din veie tilnærmet null, om du ikke ønsker å betale ekstra for vekten av et plastglass. Jeg fylte noen desiliter i en liten bomullspose, og gikk for å betale.

Jeg vil jo bare betale

Betalingen, ja. Om det ikke var trøblete nok fra før, ble det det nå. Jeg hadde jo gått innom rett fra jobb, det var lang kø, og selv om de har selvbetalingsløsning på Meny, hadde det medført en unødvendig papirlapp for å komme meg ut av betalingsområdet, så jeg måtte pent stelle meg i kø til en vanlig kasse. Og det tok altså så lang tid. Herremannen i kassa visste ikke hva grønnsakene var, han kunne verken prisene eller PLU-kodene, for grønnsaker i løsvekt har dessverre ingen innebygd strekkode. Det varte og rakk, og varte og rakk for hver eneste grønnsak, og køen ble mer og mer urolig og jeg ble mer og mer varm og  ukomfortabel der jeg sto med handlenettet mitt. I tillegg knotet denne mannen såpass at jeg endte opp med å betale 29,90 for en liten purreløk, så jeg måtte tusle tilbake og få tilbake 27 kroner etterpå.

Jeg gikk innom både Kiwi og Rema på veien hjem for å se om de hadde hvitløk, chilli, urter eller noe annet i løsvekt enn hva Meny kunne by på, men det var enda mindre å finne der. Poteter, løk, blomkål og frukt går fint, men utover det er vanskelig.

Alt var faktisk bedre før

Skal vi virkelig ha et matvareinnkjøpssystem som er så bygget på effektivitet, at det er umulig å handle økonomisk og miljøvennlig i løsvekt i ordinære matvarebutikker, som tross alt er hverdagen og realiteten til de aller, aller fleste i Norge? Jeg kan komme på en rekke løsninger som vil gjøre dette både gjennomførbart, effektivt og ikke minst hyggelig, og så kommer jeg på at jajamensann, det var visst sånn det var før i tiden, når ikke alt handlet om å spare minutter i enhver sammenheng.

Så, hva ble det til middag?

Jeg endte opp med å ikke bruke kantarellene eller nøttene, jeg gikk for ovnsbakte rotgrønnsaker med en tomat- og rødbetesaus, sammen med blomkålris med sitron og purreløk. Det var godt, det smakte masse, og jeg ble mett, men jeg skal innrømme at det ikke er et måltid rikt på protein, dette. Glasset med salt og urter ble redningen smaksmessig når jeg ikke fant hvitløk, og jeg brukte olivenolje på glassflaske som kan gjenbrukes, men utover det holdt jeg meg unna ingredienser jeg hadde hjemme fra før. Dog med et lengselsfullt blikk mot den store skåla med hvitløk som står midt på kjøkkenbenken min.

Bakte rotgrønnsaker med blomkålris og tomatsaus

Vegansk og glutenfritt
2-3 porsjoner

2 bakepoteter / 4-6 poteter

2-3 små rødbeter

1 liten søtpotet

1 gul løk

1 blomkålhode

1 liten purreløk

1/2 flaske passata-tomatsaus

Saft av 1/2 sitron

Urtesalt

Olivenolje

Sett ovnen på 200 grader. Kok opp vann i en kjele, og skjær potetene og rødbetene (skrell dem først) i skiver på ca 1 cm. La først potetskivene koke i fem minutter før du fisker dem ut, og legger dem utover bakebrettet. La rødbetene koke i fem minutter også (legg av en halv til sausen), før de også legges på brettet. Søtpoteten trenger du ikke koke på forhånd. Risle over olivenolje, og strø over urtesalt, før du setter brettet inn i ovnen. Der skal det stå i ca 30 minutter.

Tomatsausen lager du ved å surre finhakket løk og halve purreløken (den hviteste delen) i olivenolje og en klype urtesalt til løken er mør, før tomaten has oppi. Rasp den siste halve rødbeten, og ha den også oppi tomatsausen, sammen med 2 dl vann. La det småkoke på lav varme mens grønnsakene står i ovnen.

Blomkålris lager du enkelt ved å finhakke blomkålen, eller kjøre den kornete i en matmølle, før den varmes i en panne sammen med noen dråper olje, resten av purreløken finhakket, og saften fra en halv sitron.

God emballasjefri middag!