Historien om 100 bilder på 6 dager

Det nærmer seg bokutgivelse med stormskritt, men før den kommer, har jeg lyst til å fortelle dere historien om da vi tok 100 bilder på 6 dager. 

Toppfoto fra boka: Josefin Linder, Sporenstrek. Tatt i Studio Ask.
Resten av bildene er fra min instagram underveis: @greenbonanza

Okei, så det er en viss risiko for at dere har lest om bokprosjektet før. Både første gangen jeg skrev om det, andre gangen jeg skrev om det, da jeg viste sniktitt på boka og inviterte dere på slippfest. Men det er en ting jeg ikke har fortalt ordentlig om enda, og det er historien om da Josefin og jeg tok 100 bilder på 6 dager. For det, dere, det er faen meg en bragd, og det er jeg ikke redd for å si.

Jakten på den riktige fotografen startet tidlig i prosessen med boka. Allerede da jeg presenterte konseptet mitt for Cappelen hadde jeg tydelige føringer for hvordan jeg ville at boka skulle se ut, jeg leverte tilogmed moodboards over bilder da jeg sendte inn prosjektbeskrivelsen min. For sånn er jeg, da. Og jeg er jo ikke helt ukjent i fotomiljøet i Oslo, men jeg var utrolig opptatt av å finne riktig person. Ikke bare når det gjelder bildestil og referanser, men også som person. For jeg visste at det kom til å bli intenst, og jeg visste at det ikke er hvem som helst jeg holder ut med i slike perioder – eller som holder ut med meg, for å si det sånn. For det blir ganske heftig. Mer om det senere.


Første gangen jeg møtte Josefin, var på Kulturhuset. Jeg hadde invitert henne på et glass vin og en prat. Jeg sto ved baren og hadde tilfeldigvis møtt på ei venninne, da Josefin kom svinsende inn og sa, på sin norsk-svensk, er det deg jeg skal på blind-date med? Jepp, jeg likte dama umiddelbart.

Å drikke vin med Josefin var som å møte ei venninne jeg ikke hadde sett på lenge, men som det bare var å plukke opp tråden med. Og hun forsto prosjektet mitt. Hun forsto hvor jeg ville. Hun forsto også hva jeg ikke ville, og best av alt: Hun tilførte ideene mine så mye kunnskap, ideer og synspunkter at en pluss en ble ikke bare tre, men fem. Det var helt selvfølgelig at det var Josefin som skulle ta bildene til boka mi, og siden den gang har vi drukket flere glass vin, for å si det sånn.


Vi planla ekstremt godt. Vi er to planleggingskokohuer, og vi lagde like mye planer for hva vi ikke skulle gjøre på bildene som hva vi faktisk skulle. Jeg sa nei til props, ingen duker, ingen blomster, ikke noe dilldall, ikke noe som ikke trenger å være der. Jeg ville bruke keramikken til Anette Krogstad, som var så snill at hun lånte meg alt jeg ville. Det skulle være fint, men ikke overstyla, det skullel være troverdig, men allikevel det hakket over som gjør at du tenker oi, fint, samtidig som du tenker i can do that. 

For dette skal være gjennomførbart, det er viktig for meg. Josefin var med, vi planla bakgrunner, hva vi skulle bruke istedet for props, hvordan vi ville bruke lys, luft, farger, struktur. Og toppen av planleggingskoko: Vi tegnet ut hvert eneste fotografi av matbildene. Jepp. På papir. Tegnet ut. For vi hadde en plan, må vite. For hvert eneste kapittel, hvert eneste bilde, hver eneste rett. Josefin er ikke bare matfotograf, hun er matstylist også, noe jeg mener man er helt avhengig av å være for å ta gode matbilder.

Vi startet studiouka med å invitere 10 av mine nærmeste kollegaer og venner, noen med barn, opp i studioet for å ta sosiale bilder. Boka er nemlig full av bilder av mennesker som lager mat, spiser, prater, ler, hygger seg, for som dere som leser bloggen vet, det er en viktig del av maten for meg. Deretter fortsatte arbeidsuka, med mellom 8 og 15 matbilder hver eneste dag. Da sier det seg selv at det ikke er tid til veldig mange “nå vet vi ikke helt hva vi skal”, for all maten skal også lages. Heldigvis hadde min venninne Eva flydd ned (!) for å hjelpe meg med å lage maten og holde orden på kjøkkenet, og takk og lov for det, for det var ikke fler enn oss tre der. Bortsett fra Billie da, hunden til Josefin. Verdens beste Billie!

Alt gikk på skinner. Vi fulgte våre egne planer, våre egne tegninger, og der det var noe som skurret, klarte vi å løse hvert eneste bilde på en måte hvor ideene våre stablet seg pent oppå hverandre og ga en løsning. Selv om vi var slitne. Selvom beina verket. Selvom kjøkkenet ikke alltid så like ryddig ut. Selv om ikke alle dagene var like smertefrie. Det er et av de beste samarbeidene jeg noensinne har gjort – så bra at de aller beste miljøbildene til boka tok vi etter at siste rett var laget på fredag kveld. For jeg likte fortsatt Josefin like godt på fredag kveld etter å ha tilbrakt døgnet rundt sammen med henne, og dét – dét er jaggu ikke bare-bare.

Om det skulle være noen tvil: Om det skulle bli flere bokprosjekter fra denne kanten, blir det sammen med Josefin. Ingen Josefin, ingen bok.

← Previous post

Next post →

1 Comment

  1. Kult post! Jeg synes alltid det er gøy å lese om matfotografi! :D

Kommentar? Spørsmål? Noe på hjertet?