Lyden av smør som smelter

Denne teksten er fra boka mi, Grønn bonanza, som nettopp har kommet ut i butikkene. Den er helt klart full av oppskrifter, råvarer, tips og triks om både det ene og det andre, men den handler også om mat som minner, det å lage mat sammen, det å kose seg, det å ta seg tiden. Du kan bestille boka her (adlink). Slippfest er torsdag 29. september, og du er invitert.

Tekst: Mia Frogner, fra boka Grønn Bonanza
Foto fra boka: Josefin Linder

Da jeg vokste opp på åtti- og nittitallet, var det med verdens beste mormor i samme hus som meg og resten av familien min. Mormor var av mellomkrigsgenerasjonen, den som ikke kastet noen ting, brukte alt, var nøye og nøysomme, en generasjon av mødre som brukte hendene i stedet for sleiv, som ikke tok tiden på noe i stekeovnen eller hadde stoppeklokke på grytene. Middagen er ferdig når potetene er ferdigkokt, sa mormor. Og det var den alltid.

Mine første minner er av mormor, og de handler om mat. Jeg som har dratt en stol inntil kjøkkenbenken og står der med brøddeig og mel utover hele min rosa og turkise joggedress som et ekte barn av åttitallet. Jeg som sitter på kjøkkenbenken mens mormor forklarer meg at stekepanna er varm nok når smøret har sluttet å boble. Mormor som ber meg helle potetmel over medisterfarsen mens hun jobbet seg frem til rett konsistens. Og så salt. Og litt mer potetmel.

Min mormor var av den generasjonen mødre som har mat som en ryggmargsrefleks. Som instinktivt vet når noe er ferdig, når gryta mangler det siste drysset med salt, som banker under brødet for å høre om det er gjennomstekt, som lager stuet makaroni sammen med potetene fordi man kutter da ikke ut potetene selv om dette pastastyret har kommet til gards. Som steker potetlefse på takke til jul, henger knekk over kosteskaft på tvers av kjøkkenet for at de skal få rett form, som har kromkakejern og som vet hvordan vannbakkels blir luftige i midten.

Min mormor var av den generasjonen mødre som har mat som en ryggmargsrefleks.

Og jeg, jeg tilhører den generasjonen som identifiserer seg mer med sine besteforeldres verdier enn egne foreldres. Den som hopper over halvfabrikata og mat fra frysedisken. Den som vil vite hvordan det er å dyrke sine egne grønnsaker, se et gresskar vokse frem, som tar seg tid til å se en brøddeig heve i en ellers hektisk hverdag. Som finner ro i å være på kjøkkenet, lukte på mango og ananas, se den fargesterke saften fra rødbetene feste seg på hendene når de skrelles og vite at det ikke går av igjen før i morgen.

Jeg har en oppfordring til deg i en hektisk hverdag.

Vi lever i en hektisk hverdag. Det er så mye vi hele tiden skal, bør, må, burde ha gjort, skulle ha gjort. Vi får så mye dårlig samvittighet, og det som er lettest å fire på, det firer vi på. Ofte blir det maten. Til tross for at halvfabrikata og frysemat ofte tar like lang tid å lage, koster mer både for deg, for samfunnet og for miljøet. Vi glemmer å ta oss tid til det som er viktig.

Jeg har en oppfordring til deg i en hektisk hverdag: Ta brokkolien tilbake. Lukt på frukten, kjenn på avocadoen, løft opp en neve med tørre linser og la dem renne tilbake i boksen. Å være sammen. Å puste med magen. Å lukte på nybakt brød. Å høre at smøret smelter i panna.

 

← Previous post

Next post →

2 Comments

  1. Dette var virkelig flott å lese. Tenk at noen som er så flink til å lage mat, også er så flink med ord!

Kommentar? Spørsmål? Noe på hjertet?