Denne gangen har jeg juksa litt, for nå, mens jeg sitter her og skriver, er det bare lille julaften, for i morgen, i morgen, da skal det ikke skrives et eneste lite ord.

(Pst – det er en liten julegave til dere nederst i posten)

Da jeg begynte å skrive disse adventtekstene hadde jeg ikke en plan med dem. Jeg satt hjemme på kjøkkenbenken, så på utsikten og tenkte på mormor, og begynte bare å skrive, sånt som jo skjer innimellom. Men etterhvert som ukene har gått har jeg syntes at det har vært ordentlig koselig å skrive dem, kanskje mest for meg selv, sånn at jeg til neste år kan lese om dette årets advent, men også for dere, som kanskje møter litt andre sider av meg enn ellers?

Denne julefeiringa byr på forskjellige utsikter, det er det jeg tenker på i dag. Første søndag i advent var vi hjemme, med vår egen fjordutsikt. Og så var vi hos søstra mi i Flekkefjord, med hennes fjordutsikt. Og nå, nå sitter jeg jaggu med en tredje fjordutsikt her i Volda, og her er det i tillegg ordentlige fjell som følger med. Jeg liker fjordutsikt, kan du si. Og i romjula, da skal vi til Sjusjøen, og der er det også fjellutsikt. Det er noe med det, når blikket ikke stopper i noe før langt, langt der borte. Det liker jeg.

Men nå. Nå sitter jeg i sofaen hjemme hos svigerfamilien min, og de er en B-gjeng alle sammen, så her er det sånn at selv om jeg sover lenge, venter med å stå opp og dusjer lenge, er jeg ofte førstemann opp allikevel. Jeg har laga meg kaffe, helt resten på kanna så de som våkner etter meg også får, og venter litt på Julaften, før huset våkner, begynner å røre på seg, unger kommer på besøk, treet kommer opp (her har de tradisjon for å pynte det på kvelden på lillejulaften), og maten skal settes i gang. Vi blir 13 tilbords, tre av dem under fem år, og det kommer både til å bli høylydt, kaotisk og skikkelig, skikkelig koselig.

Til mat gjør vi faktisk noe nytt i år, vi skal ikke lage nøttestek, for første gang på alle år siden jeg ble veggis da jeg var 18. Det er litt uvant, men samtidig litt fint. Istedet skal vi lage innbakte portobellos med spinat- og nøttefyll, og i tillegg lager vi linsekaker med julekrydder, en soppfløtesaus og ristet rosenkål. Til dessert? Riskrem, selvfølgelig. Med bringebærsaus. Jeg tipper at vi ikke er alene om å skulle lage julemat side ved side med de som spiser den mer tradisjonelle julematen, så her er en oppfordring til deg: Pust med magan, planlegg godt, og lag nok til at alle får smake.

Og så er det sånn, at på julaften, da handler det også om å gi litt julegaver. Littegrann. Jeg håper dere opplever dette som en slags julegave, for den er verken fysisk eller ferdig enda, men det er nemlig sånn at jeg holder på å skrive en ny bok, og jeg har ventet med å si det her på bloggen til i dag. Det er fortsatt på Cappelen Damm, det er fortsatt med fantastiske Josefin Linder som fotograf, og planen er at den skal ut i oktober 2018. Og grunnen til at jeg ville vente med i dag til å fortelle om den, er at jeg synes tema for boka passer så fint med jul: Den skal nemlig handle om å lage og å spise mat sammen. Jeg holder akkurat nå på å pønske ut nøyaktig hva som skal være med, og jeg håper at jeg klarer å lage en litt annerledes, og veldig fin, kokebok til dere.

Jeg veit jeg gjentar meg selv når jeg sier dette, men det er altså dere, gode lesere, som er grunnen til at det blir bok, både den første og den andre. Det er dere som er motivasjonen min, det er dere som heier på meg og gir meg trua på at jeg har noe å fare med, og det er det som gjør at jeg har lyst til å holde på med både blogg og bok ved siden av å være i full jobb i en jobb jeg også elsker. Jeg føler meg rett og slett skikkelig heldig, som har alle disse prosjektene, og dere med meg på veien.

Så, kjære, kjære lesere: Jeg håper dere får en rolig, fin og herlig jul, uansett hvor eller hvordan dere feirer den. Jeg håper dere puster med magen, setter pris på alt som er godt, og tar godt vare på hverandre.

Stor klem,

Mia