Mens våren lar vente på seg, kommer magasinet Stella i disse dager ut med et nytt nummer hvor jeg er intervjuet om parsellhagen vår på Loenga midt i Oslo sentrum. 

Intervjuet ble naturligvis gjort på høsten i fjor, mens det fortsatt var grønt på bakken, mens det fortsatt sto grønnkål og solsikker i kassene på Herligheten, og før vi visste hva som kom til å skje med Herligheten, som startet som et økologisk prosjekt om urban matproduksjon.

Parsellhagene Herligheten er nemlig et prøveprosjekt, i forbindelse med utbyggingen av Bjørvika, og det var meningen at det skulle gå i tre år. Midt oppå operatunnelen, mellom de høye luftetårnene, befinner det seg 100 parseller, som hver består av fem kasser med god matjord. Her er det også en liten åker, hvor det er sådd forskjellige urkorn som spelt, emmer og enkorn. I løpet av disse tre årene har området også blitt kartlagt med tanke på forurensing, for å skaffe oss informasjon om betingelsene for urban matproduksjon.

Går det an å dyrke mat som kan spises, midt i byen, mellom høyblokker og motorveier? Planter som dyrkes i ren jord blir rene, og i følge eksperter hos Bioforsk, Universitetet for miljø- og biovitenskap og Norsk institutt for luftforskning (hvor tilfeldigvis min gode mamma jobber) tar det minst ti år før jord blir forurenset via luft. I Herligheten blir det foretatt målinger av plantene for å se hvordan dette utvikler seg.

Vi har bare hatt vår lille parsell i ett av disse tre årene, og har ventet i spenning på hva som skal skje med Herligheten. Nå skjer det spennende ting, det skal bli en hel liten seter midt på Loenga, oppå tunnellen og mellom byggeområdene, og det skal startes et lite baksthus. Hvor kult er vel ikke det?

I Stella snakker jeg en hel del om dette med å vite hvor maten kommer fra. Ja, det er viktig for meg å spise rent, det som kalles “hel mat”, bruke gode råvarer, men det er også viktig for meg at vi vet hvor maten kommer fra. Vil barna som vokser opp i byen fremover, vite at potetene vokser under bakken, at grønnkålen ser ut som en morsom palme, og at det er lite som smaker bedre enn bringebær rett fra busken?

Jeg har vokst opp på landet med besteforeldre som drev gård, og en historie mamma forteller på repeat, er da jeg, i ung alder, ble svært forferdet over at bestemor oppbevarte gulrøttene sine ute på et jorde, istedet for på kjøkkenet. Etter dette fikk jeg alltid et lite metallspann med meg ut i hagen, som jeg fylte med nettopp gulrøtter, sukkererter, salat og kål, bringebær og jordbær, epler og kirsebær. I fjor sommer hadde ei venninne av oss med seg sin to år gamle sønn ut til parsellhagen, og han sto med jord til albuene, jordbær i hele fjeset og det største gliset.

Så mye av maten vår blir masseprodusert, og vi mister nærheten til dyrkingen. Vet du hvordan et gresskar vokser? Vet du at grønnkålen overvintrer? Vet du at jordbærplanter sprer seg som bare rakkern? Å vite gjør noe med hvordan man tenker om mat, hvordan man behandler den, hvordan man setter pris på den. Det er nemlig ganske andektig å lage suppe av egendyrka mat, og tro meg når jeg sier at det er vanskelig å kaste en eneste liten ting som kommer fra min egen produksjon. Alt må brukes. Alt må nytes.

Så, mens det snør i bypåsken, skal jeg planlegge hva som skal dyrkes i kassene våre denne sesongen, ettersom kassene er flyttet på blir det fra scratch. Vi har lært masse av den sesongen vi har hatt parsellen, og kommer sannsynligvis til å fokusere på ting som klarer seg endel selv, på grønnsaker som kommer tilbake, på det som smaker godt.

Aller mest gleder jeg meg til å tusle hjemmefra sammen med kjæresten min, med solbriller på nesa, over brua og ut til parsellen, med noe kaldt å drikke i sekken, for å bli skitten under neglene og se hvordan det går med grønnkålen min. På vei hjem kan vi over Sørenga og kjøpe en kaffe før vi går over flytebrua til Operaen, og går gjennom Bjørvika på vei hjem. Vi har det nemlig så fælt og grått, vi som bor nede i Oslo sentrum.

Du kan lese mer om prosjektet fra Bjørvika Utvikling, eller besøke Herligheten på facebook.