Sol i øya, vind i sveisen, kilometer med svaberg, knallblått hav på tre kanter og så langt øyet kan se, en fin gjeng med gode venner og en hel dag å bruke på absolutt ingenting. Da har jeg det fint.

Alle foto: Ingvild Telle

Og det aller fineste er at når man har det sånn, når du har gått en times tid langs kysten for å komme ut på det ytterste svaberget, og har lett etter den fineste gropa hvor du både sitter i le, har støtte i ryggen og samtidig kan se ut på sjøen, snakker om smått og stort og har det generelt sett veldig fint – da trenger ikke maten være gourmettilberedt i timer for å smake himmelsk.

I helgen hadde vi med oss gjengen vi lager ETE sammen med til hytta i Stavern. Øystein og jeg, Mari og Stephan, Ingvild og Torkjell. Tre par som ikke kjente hverandre fra før, men som ble kjent fordi Øystein, Mari og Ingvild en periode satt i samme kontorfellesskap på løkka i Oslo, og som startet opp Oslos første supper club sammen. Er det rart vi synes vi fortjente en hyttetur?

Det fineste med å bli kjent på denne måten, at vi skaper noe sammen, er at vi har et helt annet type bånd til hverandre enn om vi “bare” hadde blitt kjent. Vi er vant til å planlegge sammen, til å pønske ut hvordan vi ønsker at konseptet vårt skal være og oppleves. Vi er vant til å jobbe beinhardt uker i forkant av middager, for ikke å snakke om det døgnet det er event, da er vi på beina i 15-20 timer, og fungerer som alt fra sjåfør til servitør og dekoratør på en og samme tid – samtidig som vi vil ta vare på både gjestene våre og hverandre så godt vi bare kan.

Det vi ikke er vant til, er å bare være sammen. Å bare henge ut. Drikke litt godt øl, kjøre tur, snakke om musikk, løpe til stranda, slenge seg med på en campingfest som tilfeldigvis var, låne hverandres magasiner, finne ut hva Ingvild liker å ha på dessertbrødskiva, lære hvem som er syvsover og hvem som er morgenfugl, hvem som hopper først i vannet og hvem som sovner på svaberget.

Så det gjorde vi i helgen, vi reiste til Stavern tidlig lørdag og hjem sent på søndag. I mellomtiden hang vi i timesvis på svabergene med musikk, mat og prat, vi grillet middag, vi sov så lenge vi ville, vi tok masse bilder og pratet om smått og stort om hverandre. Helt fantastisk.

Hvor var jeg? Maten, ja. Poenget mitt er, lunsj på svabergene på en slik tur blir god uansett. Ta med restene som de er, noen papptallerkner og en kniv, og lag en salat hver på svabergene. Vi tok med restene av de kokte potetene, kokte noen egg, tok med hel salat, vårløk, tomater, blåbær, spinat, ananas, melon, sitron, reddiker, kjeks, brie og alt annet vi kunne finne – som vi klarte å bære med oss, når sant skal sies.

På den måten trenger ingen å stå på kjøkkenet før turen. Man kan bare gå. Pakk maten, gå til svaberget, spis når du blir sulten – og det blir den beste lunsjen noensinne.

Det er den fantastisk flinke Ingvild som har tatt alle bildene i denne posten. Hun har også skrevet litt om turen, med enda flere fantastiskfine bilder, på sin egen blogg.