Det beste stedet jeg vet om i hele verden

Det finnes et sted jeg liker bedre enn alle andre, et sted hvor jeg hele livet har fått følelsen av komplett ro bare ved å være på vei dit, et sted med minner fra barndommen, fra tenårene, fra tjueårene. Et sted som uansett hva vil være mitt beste sted i hele verden.

Helt fra jeg var tre år, har familien min, altså mamma, pappa, lillesøster Karoline og jeg vært i Stavern hele sommerferien. Mamma jobbet slik at hun hadde fri hele skoleferien, og vi reiste ned etter siste skoledag og hjem igjen før første skoledag på høsten. Stavern er mitt sommer, mine barndomsminner, følelsen av sol, av saltvann, varme svaberg under føttene og lyden av hvete som risler i vinden. Jeg husker bare sol fra Stavern, aldri regn, bortsett fra to ganger på nesten tredve år; Den ene gangen øste det så mye at Karoline og jeg badet i gresset etterpå, og den andre gangen var det så mye lyn at selv mamma ble litt redd.

Stavern er det stedet hvor jeg aldri går med sko, hvor jeg bare går med myke klær, hvor jeg kan sitte stille i timesvis med en bok eller to eller tre, hvor mamma trakter kaffe og pappa alltid har et byggeprosjekt eller fem, vi liker visst å ha prosjekter i min familie. Hytta har vokst i takt med meg, fra å være et lite sted med to soverom til å være et større sted med mange soverom, det største og beste kjøkkenet jeg vet om, med stor plen, hammock på plattingen og en glassveranda hvor det alltid, alltid, alltid er fint å sitte.

SAMSUNG CSC

Vi går turer langs havet, helt ut på svabergene, som er varme å ligge på selvom det blåste sterkt fra havet. Havet, som bare varer og varer helt til du kommer til Danmark, Stavern bryr seg ikke om å ha skjærgård. Vi griller masse god mat, vi baker brød, vi leser bøker og magasiner, drikker kald hvitvin og kald øl, kommer over en strandfest på en campingplass, tar bilder, går en ny tur. Sover, hviler, smiler.

Noe av det jeg liker best med Stavern er å ha med meg gode venner dit. Da merker jeg hvor godt jeg kjenner alle kriker og kroker, alle stier, alle svaberg, alle veier. Sånt man tar for gitt når man går der selv, men så fort jeg har med meg fem mennesker som ikke vet om vi skal rett frem eller til høyre for å komme ut på de fineste svabergene, kjenner jeg at jeg har det i føttene. Man får det i føttene av å gå der hver sommer, alene eller med familie eller med venner, sol eller overskyet, varmt eller kaldt.

SAMSUNG CSC

Jeg vet hvilke røtter jeg skal tråkke over, hvilke stener som er løse, hvor det er fint å strekke ut armene og kjenne på vinden, hvor det er perfekt å kjenne på kornet som vokser høyt på åkrene, hvilke hytter som gjemmer seg hvor i terrenget, hvilke plasser vi kan sitte i le for vinden om det blåser derfra eller herfra, hvor vi kan bade, hvor vi ikke bør bade, hva er som er halvveis til byen og når vi bør snu og gå hjem.

Svabergene føles som mine. Jeg har vært glad der ute, jeg har vært trist, jeg har vært forelska, jeg har hatt kjærlighetssorg, jeg har vært redd, jeg har vært forventningsfull, jeg har vært sliten og lei, jeg har vært full av energi og pågangsmot. Når vi var små fikk vi sitte på pappas skuldre når vi ikke orket lenger, og om noen år er det kanskje vi som bærer andre små på egne skuldre, fordi vi vet når det er på tide å ta en pause, når det er på tide å snu, når det er dags for bad, matpakke og saft fra termos. Fortelle om når pappa bygde på soverommene, hvorfor kjøkkenskapene er litt forskjellige, om den gangen jeg hinket rundt der på krykker, om alle de gode samtalene og diskusjonene, stillheten og roen, som finnes på hytta i Stavern.

← Previous post

Next post →

2 Comments

  1. Julie

    Høres helt fantastisk deilig og vidunderlig ut!

  2. Få fint :’) Nå fikk jeg lyst på sommer.

    Er så godt å ha sånne minner fra barndommen man kan ha med seg hele livet. Takk for at du delte dine med oss.

Kommentar? Spørsmål? Noe på hjertet?

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.