2018 ble alt annet enn forventet – på flere måter enn én. Såpass annerledes faktisk, at den faste oppsummeringen av året kommer over to måneder ut i det nye!
På årsoppsummeringen av 2018, disse postene jeg har hatt tradisjon for å skrive hvert år siden jeg starta Bonanza, er hovedbildet et bilde fra bryllupsreisen vår i september det året. Dette året kunne hovedbildet vært av vår ganske så ferske datter Esra. Det er det ikke, fordi jeg ikke kommer til å poste bilder av henne her, men det kunne absolutt vært det, og burde kanskje vært det, all den tid 2018 i aller høyeste grad handlet om henne.
For mens jeg sto på kjøkkenet i januar og februar i fjor, og intenst og iherdig testa og testa og testa nye oppskrifter til den nye boka, var jeg så sliten. Jeg tenkte bare at det var fordi jeg lagde en ny kokebok på noen korte, små måneder samtidig som jeg var i full jobb og det var vinter trossalt, men så viste det seg å også ha noe å gjøre med denne babyen som vokste i magen. Det var først etter den første dagen i studio, tidlig i mars, da jeg sto der og ikke orka smake på noe av maten og helst bare ville legge meg ned på gulvet, at det begynte å demre for meg at det kanskje kunne være noe på gang.
Resultatet? Kokebokslippfest i slutten av oktober, og termindato tre uker senere. Skal jeg gjøre disse to tingene samtidig igjen? Aldri. Det anbefales ikke. Spesielt ikke med full jobb i tillegg. For bloggens del betydde alt dette lavere aktivitet fra min side. Og jeg var bekymra for at dere skulle forsvinne som et resultat av det. Men nei. Dere ble. Faktisk har lesertallene bare gått oppover, selvom det har vært litt stille her. Dere bruker arkivene. Dere har deres favoritter. Dere deler oppskrifter med hverandre, og snakker om det. Og det gjør meg så glad, så himla glad, å se at Bonanza lever selvom livet mitt akkurat nå ikke kan ha den så langt fremme i hverdagen som jeg har pleid, og som jeg forhåpentligvis får til igjen etterhvert.
På bokfronten har det gått bra. Slippfesten var en suksess, og jeg synes boka ble knallfin. Og jeg er stolt av den. Den er annerledes enn kokebøker flest, og selvom det kanskje gjør den litt skummel for noen, tror jeg den har noe for seg i mylderet av alle som skal gjøre alt enklere, raskere, fortere og fortere. For er det noe jeg har kjent på i det siste, er det at den tiden vi deler med andre mennesker, både de nærmeste og de vi ser sjeldnere, det er den som er viktig. De middagene. Både til hverdags, helger og fest. Det er der minnene kommer fra. Og det er jo det jeg håper boka, og forsåvidt bloggen, kan bidra til. Den nye boka selger godt, og den forrige boka er oppe i et tredjeopplag nå, som betyr at den finnes i 11 000 eksemplarer. Den nye er, i likhet med den første, solgt til Tyskland. Det er selvfølgelig veldig stas. Men mest stas er det at dere fortsetter å bruke den. At den ikke blir hyllefyll, to og et halvt år etter den kom ut. Så takk. For at dere fortsetter å bruke den første, begynner å bruke den andre, og blir her på bloggen. Og på instagram. Jeg koser meg maks med instagram og å snakke med dere der, det skal dere virkelig vite.
Hvis du vil ta en rusletur gjennom 2018 på Bonanza, finner du alt som ble publisert gjennom året her. Hvis du har i bakhodet at jeg var gravid i ti måneder det året, er det også veldig lett å se hva jeg hadde cravings på, eller hur?
